Logo
Login
Navigasjon

Forfatter: Anne-Marie Aas, klinisk ernæringsfysiolog og førsteamanuensis ved OUS/UiO og ernæringsfaglig medarbeider i Diabetesforbundet

Et av de mest brennaktuelle temaene innen ernæringsforskning for tiden er «intermittent fasting» eller periodisk faste; det vil si gjentagende faste i kortere eller lengre perioder i løpet av et døgn eller en uke. Dette var også et tema som gikk igjen under årets europeiske forskningskonferanse for diabetes, EASD.

Det finnes flere type av periodisk faste: 1) Alternerende fastedager hvor man annenhver dag ikke spiser noe eller svært lite (fastedag), og neste dag spiser det man vil («festdag»). En variant av denne typen faste er 5:2-dietten hvor man har to fastedager og fem «festdager» i løpet av uka. 2) Ved tidsbegrenset matinntak forlenger man fasten under natten ved å slutte å spise tidligere på kvelden og/eller utsette første måltid etter at man har stått opp, slik at man bare spiser innenfor et bestemt tidsrom på 4-10 timer i døgnet.

Det er gjort flere spennende studier på dyremodeller og effekten av ulike typer fasteregimer, imidlertid er det gjort forbausende lite forskning på mennesker. En forskergruppe i USA har imidlertid publisert flere studier på mennesker og professor Krista Varady fra University of Illinois oppsummerte noen av disse i et foredrag om kliniske implikasjoner av periodisk fasting.

I en nylig publisert studie1 sammenlignet Varadys forskningsgruppe effekten av å begrense matinntaket til kun 4 eller 6 timer i døgnet med en gruppe som spiste som vanlig. Deltagerne i studien var 58 overvektige kvinner og menn og disse ble randomisert til de tre ulike gruppene og fulgt opp i åtte uker. Begge gruppene som fastet oppnådde en vektreduksjon på litt over 3 %, uavhengig av om de spiste innenfor 4 eller 6 timer. Vektreduksjonen var signifikant forskjellig fra kontrollgruppen som holdt stabil vekt. Fastegruppene hadde dessuten en reduksjon i fastende insulinnivå og bedret insulinfølsomhet, men endring i fastende blodglukose var ikke signifikant forskjellig fra kontrollgruppen. De så også en nedgang i en markør for oksidativt stress, men ingen effekt på inflammasjonsmarkørene TNF-alpha og IL-6. Det var heller ingen endring i blodlipider eller blodtrykk. Det er grunn til å tro at de positive effektene de så av forlenget faste, skyldtes vektnedgangen, da vektreduksjon i denne størrelsen har en effekt på insulinresistens.

Men er det lettere å få til vektreduksjon ved å tidsbegrense tiden man spiser i løpet av et døgn? Studien viste at de som spiste tidsbegrenset i snitt reduserte energiinntaket sitt med 550 kcal/d. Dette til tross for at de kunne spise hva de ville og hvor mye de ville innen tidsrammen på 4-6 timer. En slik energireduksjon tilsvarer et vekttap på ca. 0,5 kg i uka, noe som stemmer godt overens med et vekttap på litt over 3 % i løpet av 2 måneder. Det som likevel kanskje er mest oppsiktsvekkende er at 90 % av deltagerne rapporterte at de greide å følge opplegget.

Forskningsgruppen har også gjort tilsvarende studier der intervensjonsgruppen av overvektige skulle spise innen et 8-timers vindu: Da så de også en vektreduksjon på ca. 3 %, en spontan energirestriksjon på 350 kcal/d og god etterlevelse (80 %), men ingen effekt på glukosereguleringen.

Tidligere har de gjort flere studier på alternerende faste, hvor deltagerne spiste ett måltid på ca. 500 kcal annenhver dag i en periode på ett år. I en studie med 100 overvektige deltagere hadde de en gruppe som spiste som beskrevet ovenfor, ett måltid (ca. 500 kcal) hver andre dag, en annen gruppe som spiste samme mengde energi som fastegruppen, men fordelt jevnt utover uken og en kontrollgruppe som spiste som før. Det var like stor vektreduksjon blant de som fastet annenhver dag og de som hadde kontinuerlig energirestriksjon: ca. 6 % etter 6 mnd., ca. 5 % ved 12 mnd., men det var mange som ikke greide å gjennomføre annenhver dags faste2. Men det som var mest interessant her var at når de analyserte resultatene til en undergruppe med nedsatt glukosetoleranse, var det større vektreduksjon (ca. 8-10 % ved 6 mnd.) og en forbedring i insulinresistens ved faste som man ikke så ved kontinuerlig vektreduksjon3.

I den sammenheng er det også verdt å nevne at det er gjort en norsk studie på effekten av 5-2 dietten sammenlignet med kontinuerlig energirestriksjon, og der fant de heller ikke noen forskjell mellom gruppene4.

Oppsummert kan vi si at det er få studier som har sett på effekten av periodisk faste på mennesker og enda færre blant mennesker med diabetes, men de studiene som er gjort tyder på at det å begrense antall timer man spiser per dag kan være en god strategi for å få til vektreduksjon. Å faste annenhver dag eller noen dager i uka, ser derimot ikke ut til å gi mer vektreduksjon enn å spise litt mindre hver dag.

Dette innlegget vil stå på trykk i desemberutgaven av Diabetesfag, Diabetesforbundets fagblad for helsepersonell.

Illustrasjon hentet fra 1

Kilder:

1. Cienfuegos S, Gabel K, Kalam F, et al. Effects of 4- and 6-h Time-Restricted Feeding on Weight and Cardiometabolic Health: A Randomized Controlled Trial in Adults with Obesity. Cell Metabolism. 2020;32(3):366-378.e363.

2. Trepanowski JF, Kroeger CM, Barnosky A, et al. Effect of Alternate-Day Fasting on Weight Loss, Weight Maintenance, and Cardioprotection Among Metabolically Healthy Obese Adults: A Randomized Clinical Trial. JAMA Intern Med. 2017;177(7):930–938. doi:10.1001/jamainternmed.2017.0936

3. Gabel, K., Kroeger, C.M., Trepanowski, J.F., Hoddy, K.K., Cienfuegos, S., Kalam, F. and Varady, K.A. (2019), Differential Effects of Alternate‐Day Fasting Versus Daily Calorie Restriction on Insulin Resistance. Obesity, 27: 1443-1450. doi:10.1002/oby.22564

4. Sundfør, T. M., et al. (2019). "Effects of intermittent versus continuous energy restriction for weight loss on diet quality and eating behavior. A randomized trial." European Journal of Clinical Nutrition 73(7): 1006-1014.