KEFF foreslår at:
- Det bør etableres en opptrappingsplan for kliniske ernæringsfysiologer i kommunene.
- Det bør det etableres tilskuddsordning med øremerkede midler til stillinger for kliniske ernæringsfysiologer.
- Kommunene bør pålegges ved lov å knytte til seg klinisk ernæringsfysiolog på linje med andre helsepersonellgrupper.
- Pilotering av primærhelseteam bør utvides til også å teste ut involvering av klinisk ernæringsfysiolog i teamene.
Kvalitetsindikatorer på ernæring
Hovedformålet med de årlige meldingene er å identifisere og belyse områder med risiko og utfordringer og bidra til større åpenhet og grunnlag for fortsatt innsats for kvalitetsforbedring og økt pasientsikkerhet i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. I definisjonen av kvalitet i helsetjenesten inngår blant annet at helsetjenestene er tilgjengelige og rettferdig fordelt.
Som kvalitetsindikatorer på ernæring skal kartlegging av ernæringsstatus for å identifisere pasienter og brukere i risiko for underernæring, utføres ved innkomst og deretter månedlig av alle søkere/mottakere av helsehjelp, tidsbegrensede- og langtidsopphold i institusjoner. For de som fanges opp som underernærte eller i risiko for underernæring, skal det utarbeides en ernæringsplan. Helsepersonells evne til å identifisere og følge opp personer i risiko for underernæring, forutsetter tilstrekkelig ernæringskompetanse.
Status
Forekomst av underernæring og risiko for å bli underernært blant brukere av helsetjenester i hjemmet og beboere på sykehjem er høy. I hjemmetjenesten anslås at hver fjerde bruker er underernært eller i risiko for underernæring. Konsekvensene av underernæring er store. Underernæring øker risikoen for komplikasjoner, reduserer motstand mot infeksjoner, forverrer fysisk og mental funksjon, gir redusert livskvalitet, forsinker rekonvalesensen og gir økt dødelighet. I tillegg til individuelle omkostninger har underernæring store samfunnsøkonomiske konsekvenser.
Andelen som i 2019 var vurdert for risiko for underernæring, var 19,3 prosent i hjemmetjenesten og 47,7 prosent i sykehjem. Det var en ørliten bedring fra året før, hvor tallene var henholdsvis 15,8 og 46,2 prosent. Selv om utviklingen går i riktig retning, er dette fortsatt uakseptabelt lave tall sett i forhold til forekomsten av underernæring og de alvorlige konsekvensene underernæring har.
Andelen som var identifisert som underernærte eller i risiko for underernæring, var 32,6 prosent i hjemmetjenesten og 41,5 prosent i sykehjem. Av de som var blitt identifisert som underernærte eller i risiko for underernæring, hadde kun 48 prosent i hjemmetjenesten og 70,7 prosent på sykehjem fått utarbeidet en ernæringsplan.
Med så lav andel som er oppgitt å ha blitt kartlagt, må det antas at mange ikke fanges opp, noe hjerteskjærende oppslag i media om tragiske utfall, vitner om. Den triste historien som ble omtalt i Adresseavisen 6. november 2020 om en pasient som døde av reernæringssyndom, viser hvor avgjørende ernæringskompetanse og et velfungerende system med gode rutiner og prosedyrer i alle ledd er.
Behov for økt ernæringskompetanse
Helsesituasjonen til brukere av hjemmetjenesten og beboere på sykehjem tilsier et økt behov for stadig mer avansert og tverrfaglig helsehjelp, og det kommer nye brukergrupper med behov for mer sammensatte tjenester. Under mål og virkemidler fremheves det som en utfordring, dersom retningslinjer og prosedyrer utarbeides av personell uten tilstrekkelig praktisk erfaring og som unnlater å kontakte fagmiljøet. Det illustrerer betydningen av faglig kompetanse, som i mange tilfeller vil være mangelfull på ernæringsområdet.
Dårlig ernæringsstatus og Covid-19
Erfaringer med covid-19 er tatt med i denne stortingsmeldingen. Pasienter med dårlig ernæringsstatus har vist seg å ha større risiko for å bli smittet og få et alvorligere forløp av korona. Ernæring ble tatt med i de nasjonale anbefalingene for håndtering av korona i hjemmetjenester og sykehjem. Kliniske ernæringsfysiologer i kommunehelsetjenesten ble involvert i varierende grad, alt fra å bli tilknyttet egne avdelinger for koronasmittede for måling av ernæringsstatus og iverksetting av tiltak, til flere henvisninger av pasienter med behov for intravenøs ernæring.
Skjevfordeling av ressurser
Gjennomgående ligger hjemmetjenesten dårligere an enn sykehjem. Det er også store forskjeller mellom fylkene og kommunene. Under fordeling av helsetjenester i stortingsmeldingen fremgår at det oppstår en uønsket variasjon når helsetjenesten ikke er likelig fordelt. Tilgangen på klinisk ernæringskompetanse er svært ulikt fordelt i landet. Spesielt i Midt-Norge og nordpå er tilgangen langt dårligere enn i det sentrale Østlandsområdet. Under oppsummeringen fremheves at det ligger et forbedringspotensiale i tilgang til helsetjenester, noe vi ser særlig i forhold til ernæringstjenester.
Til slutt understrekes at større grad av åpenhet og deling, av både gode resultater og uønskede hendelser, vil bidra til et bedre tilbud. Det gir håp for fremtiden, men er langt fra tilstrekkelig for å bedre tilbudet om ernæringstjenester. Til dette kreves en økt og mer likelig og rettferdig geografisk fordeling av klinisk ernæringskompetanse i landet.